Har du tenkt på, i dine mørkaste stunde,
at det bestandig fins en bortgjømt vei opp,
at uansett, når du kanskje helst ville blunde,
så e det en liten, smal sti som går tell topps
Du veit, når motgangen væks dæ over haue
og dagen i mårra ser ut som et høgt, stort fjell
der bergveggen røyse sæ svart og bratt i dett øye,
så e der alltids en bergnabb du når tell
Og sjøl om nabben ligg bortvendt og i skyggen
og du ikkje ser han fra akkurat der du står
så e det nok at du rette dæ litt i ryggen –
så får du inn lyset fra en ainna kant enn i går
Ett lite skritt, bare, og vinkel’n bli en ainna
enn den du trudde va den einaste som fans
førr at du glømte, midt i dine tunge tanka,
at lyset tross alt har en heilt særegen glans
Det er mye lettar å se de mørkaste nyansan
og heller velge mellom svartare og svart,
enn å bruke de viktigaste, innebygde sansan
som tross alt kræv av dæ at du e nødt å tenke klart
Og det e lettar å lukke øyan og bli med strømman
som fær førrbi, og tell å begynne med virke trygg,
enn å våge å stå fram med alle de innerste drømman
som gjør at du må vise dett ansikt, rette rygg
Skal vi være så redd at folk skal se oss
sånn som vi innerst inne egentlig e
at vi glatt kapitulere og ikkje tørr å sloss
førr de tingan som vi meine e viktig å se
Hvess du kan stå imot de verste vindan
tell dem løye, som solbris i fra sia
så prøv å husk at også på de høgste tindan
vil bestandig stormen gje sæ litt, med tida
Så sjøl om livet mange ganga kan være traurig og tungt
og tankan plage dæ og vinden i dæ riv,
så husk at det e nu du må tenke dæ om – ta det lungt:
Ta vare på dagan dine, de e dett liv!
Hanne Line 02.07.1990
Så fantastisk skrevet, liker så godt dine beskrivelser og samenligninger 😍
Så nært og ekte..va på tur æ..i mi verden🥰