Noen ord kan gjenbrukes. Spesielt de ordene som knytter seg til erfaringer og opplevelser som gjør inntrykk. Og setter avtrykk. Disse ordene her er noen omformulerte og noen nye ord. I en ny sammenheng. Men erfaringene er de samme. De er bare blitt nye.
Det har vært en tid med litt mange mandager. Eller rettere sagt – en tid med litt for få netter. Eller…det har jo vært mange netter. De er bare så vanskelig å få has på når de leker gjemmeleken og ikke lar seg fange. Hvordan blir nå dette? Altså – en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager. Som mandager. Noe sånt. Point taken.
…en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager…
Jeg lærte en gang i tiden at «den som ikke har nattero – får ikke dagen god». Den lærdommen er etter hvert høyst erfaringsbasert. Og jeg vet at vi er mange som kaver om natten. Av ulike årsaker. Og hvorfor man kaver om natten er egentlig ikke så viktig. Det som blir viktig for meg er en forståelse når dagen ikke er god. En forståelse fra verden rundt når huden ligger alle andre plasser enn på kroppen. Når man er så mangelpåsøvnsliten at det svir i nervecellene. Når man blir litt lett og tung i hodet – samtidig. Litt sånn gassballong og glava på èn gang. Fascinerende følelse, egentlig, når jeg tenker meg om. Tung-lett-lett, tung-lett-lett…kroppens egen valsetakt. Litt svimlende. Og hudløst.
Men det som er betryggende er at det er en hel haug av oss som innimellom og til stadighet går rundt i denne tilstanden. Og ser helt vanlige ut. Hudløse og nakne. Både innimellom og til stadighet.
Lasso. Jeg går for lasso.
Et samisk ordtak sier «Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer». Det er vakkert sagt! Og så fullt av håp og tro på at lyset finnes! Til og med nordnorske sommernetter kan ha et mørke i seg. Selv om det er lyst. For også lyset kan lage skygger som mørket kan gjemme seg i. Men hvis nå denne natten blir så lang at dagen aldri kommer…hva da? Kan den fanges, natten, og holdes fast? Settes i tjor?
Jeg ser for meg en kveil med lys og varme. Passe lang. Passe tung. En nattfangelasso. Ta opp kveilen, kjenne tyngden i hånden. Finne balansen i kroppen. Sette lassoen i god bevegelse – mot natten. Slippe tauet, og kjenne det gode rykket i andre enden når det er fangst. Nettene kan fanges – og gjerdes inne. Og dagene, dagene kan løpe frie og ville og yre rundt og eie verden. Bygge hud. Styrke nervetråder. Fange luft. Jo – jeg ser for meg at det kan gjøres på den måten.
«Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer»
Etter en særdeles søvnfattig periode blir i alle fall jeg særdeles naken og sårbar. Nå går det heldigvis mot lysere tider. Den tiden da grensen mellom natt og dag viskes ut. I alle fall i teorien. Og teori – det skal man ikke kimse av. Det har jeg lest!
Nei, takke seg til netter som har slitt seg og dager på styr – da kjenner man i hvert fall at man lever! Sånn på ordentlig.
For det er en tid for alt. Mørke tider og lyse tider. For dager som skal leves og for netter som skal fanges. Og temmes! Kanskje må jeg lære meg noe helt nytt? Som å kaste lasso? Lasso. Jeg går for lasso.
(Og så må jeg jo bare få sagt at det er jo ikke mandagene sin feil, stakkars – de kan jo ikke noe for at de er mandager!)
