Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett,
med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og
briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt
så fine blomstran.
Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og
respektert. Der står dæm, trygt og godt, og prata store ord om vennlighet og
godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm
bare hadde fådd vist det.
På ei utmark et støkke bortaførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstrålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, den kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen. Men bli ofte førrdømt sjøl.
En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde
revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm
nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tættar sammen, kvessa tornan
og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr. Det dæm ikkje vesste ka va.
Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.
Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.
Men ting e ikkje bestandig det dæm ser ut tell å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i si overlegenhet.
Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.
Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho
bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett bedre
vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant
de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse i lag med dæm.
Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm
skjønne ka dæm gjer avkall på…».
Hanne Line 1991
