Ankerfester – og spøkelser

Noen ganger lager livet på innsiden mye bråk. Som om noen driver rundt og haler og drar i jernskrammel. Det minner kanskje om kjettinger? Spøkelseslyder?
Nå tror ikke jeg på spøkelser. Ikke nå lenger. Men jeg er ikke like sikker på at den lille jenta inni meg ikke gjør det. Jeg tror kanskje hun fortsatt gjør det.
Når hun lager spøkelsesbråk på innsiden – så blir det mye uro på utsiden.
Og det er ingen spøk.

Ankerfeste

I overført betydning kan et ankerfeste bety noe stabilt, noe som utgjør en trygg forankring. Et feste i livsbunnen.
Et anker – med eller uten feste – har imidlertid liten hensikt hvis det ikke er festet i noe annet. Det gir ikke mening å bare kaste ut et løst anker for at det skal feste seg. Et anker må være festet i begge ender. På den måten har et anker dobbel funksjon – det skal både være det som fester ankeret, og samtidig feste det som trenger fortøyning. En dobbel trygghet på et vis.

Den trygge forankringen tidlig i livet

Ankerfester er en nødvendig del av utviklingen. Som barn utvikler vi ankerfester og tilknytning fra fødselen av. Utviklingen av hjernen blir dermed en samtidig utvikling av ankerfester.
Se for deg et forenklet bilde av at hjernen er tredelt – at den består at ulike nivåer som utvikler seg nedenfra og opp. Den tredelte hjernen brukes som bilde for å forklare hvordan hjernen organiserer og bearbeider erfaringer.
Nederst er overlevelseshjernen, den delen som blant annet styrer pust og hjerterytme. Neste nivå er emosjonshjernen, som styrer alarmereaksjoner og følelser som redsel. Siste nivå er tenkehjernen som har kontroll over viljestyrte handlinger og evnen til å resonnere. Disse nivåene i hjernen er gjensidig avhengig av hverandre. Solide ankerfester utvikles gjennom at tenkehjernen kan regulere emosjoner og overlevelsesinstinkter. Gjennom en god tilknytning til trygge nærpersoner utvikles evnen til å regulere seg selv. Kall det gjerne trygge ankerfester.  Ankerfester integrerer de ulike delene i hjernen. Sørger for at tenkehjernen tar kontroll.

Men ankerfester kan få skader – i alle verste fall kan de bli kuttet. De kan skades av grenseoverskridelser som overgrep, vold eller omsorgssvikt i tidlig alder. Hvis alvorlige hendelser skjer før tenkehjernen har mulighet til å koble seg på, kan man bli værende i en runddans mellom overlevelse og emosjoner. Erfaringer som ikke blir regulert som barn, kan bli til spøkelser som barnet drar meg seg. Som kommer tilbake når man minst aner det. Lager bråk og spetakkel. Også i voksen alder. Det er ingen spøk.

Når ankerfester ryker

Et ankerfeste som ryker før tenkehjernen er koblet på kan gi en sårbarhet for hendelser senere i livet. Ryker ankerfestet ryker fortøyningen. Da har man bare anker uten feste.

Den lille jenta inni meg fikk brudd i ankerfestet som liten – grenseoverskridelser gjennom overgrep gjør noe med forankringen. Lille meg er sårbar for endringer hos store meg, og det har vært noen forskyvninger i grunnfjellet det siste året. Når ankerfestene til store meg blir røsket i, reagerer lille meg. Hun kan bli bare emosjon og overlevelse – og lager masse bråk med sitt eget anker. Hun kaster det ut – og haler det opp igjen. Igjen og igjen. Store meg prøver å overbevise henne om at det er trygt å kaste ut ankeret, selv om det opprinnelige ankerfestet ble kuttet for lenge siden. Store meg har funnet nytt feste – jeg kan ankre oss begge. Det fører til en del samtaler oss imellom.

«Hør her. Jeg vet at det svinger litt i livet mitt nå, at det er litt opprørt hav. Du trenger ikke å dra opp ankeret ditt hver gang det blir litt bølger hos meg i frykt for at noen skal kutte ankerfestet. Det blir bare gyngende grunn av det. Kan du våge å la ditt anker være på plass? Dessuten bråker det noe infernalsk når du drar rundt på det.
Hør, det du er redd for er ikke der lenger. Tror du fortsatt på spøkelser? Du gjør det, ja – det ante meg. Dette har vi snakket om før – jeg trodde også på spøkelser. Og du vet inderlig godt at det har jeg stort sett sluttet med. Jeg har laget nye ankerfester. Uten spøkelser. Du vet det? Ja? Det er veldig fint om du kan stole på at mine fester holder. Det blir mindre bråk av det. Kan vi være enige om det? Fint!»

Være sitt eget ankerfeste

Brutte ankerfester som liten gir en sårbarhet for endringer som stor. Men den forunderlige hjernen utvikler seg og gir en mulighet for at tenkehjernen kan ta styring. Lage nye forankringer som både fester ankeret og det som trenger fortøyning. Gjøre det mulig for store meg å være trygg havn for lille meg – regulere henne ut av emosjonen.

Alvorlige grenseoverskridelser tidlig i livet kan fortsatt lage opprørt hav i en voksen kropp. Store meg klarer stort sett å finne tilbake i seg selv, jeg har tross alt røsket opp det ankerfestet noen ganger.
Den lille jenta på innsiden kan fortsatt styre på med sine ting. Inkludert anker og kjetting og spøkelser.

Utfordringen er å trygge henne på at mine ankerfester holder. For oss begge.
Det er ingen spøk. Det er ramme alvor.

«Jeg er her», sier store meg.
«Jeg hører deg», sier lille meg.
Det er fint – da kan vi høre sammen.