Innhentet av kroppserfaringer – et språk uten ord

For mange år siden slet jeg akillessenen i den ene foten. Det var høylytt og kortvarig smertefullt. Men gips og krykker viste med all synlighet at jeg hadde vært utsatt for et traume. Et klassisk ytre, fysisk traume. Jeg fikk blomsterhilsener og masse trøst og støtte.

Noe senere innhentet erfaringsminner fra barndommen meg. Det medførte det jeg kan kalle en belastningsskade på akilles’en inni meg – noe i meg brast. Det var verken høylytt eller kortvarig. Men smertefullt. Et klassisk indre, psykisk traume. Rettere sagt posttraume. Jeg fikk ingen blomsterhilsener. Ingen trøst og støtte utover mine aller, aller nærmeste. Hva skjedde?

Kroppens språk

Det som skjedde var det som ikke skjedde. Jeg snakket ikke. For hvordan snakker man om det som ikke er synlig? Hvordan setter man ord på det som det ikke finnes ord for? La oss snakke litt om det.

Jeg tror det er mange grunner til at det er utfordrende å snakke om det som ikke vises. Den fysiske kroppen har tradisjonelt hatt forrang i forståelsen av mennesket. Det er lange tradisjoner på å skille kroppens erfaringer, historier og levde liv fra kroppen som fysisk fenomen. Arven etter Descartes er å se på mennesket som delt i «kropp og sjel». En ytre kropp som kan repareres og fikses, en fysisk og synlig størrelse. Og noe indre, noe sjelelig og vanskelig å lokalisere. Dualismen mellom kroppen som subjekt og objekt kan skape en barriere. En mur. En avstand mellom det som kan betraktes med det blotte øye – og det som ikke er umiddelbart synlig. Det gjelder å ha en gips å vise frem. Det er derfor nødvendig å forstå kroppens språk før man kan sette ord på de levde erfaringene – og dermed skape aksept for at kroppen har et språk uten ord.

Den fysiske kroppen har tradisjonelt hatt forrang i forståelsen av mennesket. Det gjelder å ha en gips å vise frem.

Et språk uten ord

Kroppsfenomenologien er en forståelsesramme som gir erfaringsuttrykkene mening. Den løfter frem «den levde kroppen» som motsats til den medisinske vitenskapens begrep «den objektive kroppen». Ikke bare den kroppen som er synlig på utsiden, men egenkroppen som omfatter hele mennesket. Slitte akilles’er med og uten gips har samme status. Fenomenologien som erfaringsfilosofi søker å utgå fra og yte den naturlige erfaringen rettferdighet. Følelser og erfaringer setter seg i kroppen, men kroppens språk er ikke alltid like enkelt å forstå. For å forstå hva egenkroppen forteller, må jeg forstå at egenkroppen har et språk – ofte uten ord. Å godta den fortellingen som kroppen prøver å fortelle kan innebære å tåle det som kommer til uttrykk. Lære seg å tolke «urasjonelle» følelser, erkjenne kaotiske følelser fra levd liv. Det kan gjøre det mulig å finne ordene.

I et kroppsfenomenologisk perspektiv er erfaringen før ordet – den er før-språklig og før-refleksiv. Et slikt perspektiv gir rom for å forstå hvorfor det kan oppleves som utfordrende å sette ord på erfaringer. Selv om jeg forstår erfaringsuttrykket så er det ikke sikkert jeg har ordene som skal til for å artikulere dem. Tilgangen til ordene går via refleksjonen. En viktig inngang til ordene ligger i en aksept av at kroppen har et språk – et eget erfaringsspråk. Kroppsliggjorte erfaringer trenger tolking, både av den som eier erfaringene og de som er rundt.

Fenomenologi handler om det som viser seg – i dette tilfellet erfaringer og emosjoner.

Innhentet av kroppserfaringer

Å bli innhentet av kroppserfaringer er som å oppdage at kroppen snakker et språk uten ord. Ordene finnes ikke, erfaringene kommer til syne gjennom kroppslige uttrykk. Når egenkroppen – hele den sammensatte kroppen – snakker, kan det være en utfordring å lytte. Fenomenologi handler om det som viser seg – i dette tilfellet erfaringer og emosjoner. Det betyr at det må være noen det viser seg for. Når kroppserfaringer viser seg for meg – og deg – må jeg ta imot dem, forstå dem, erkjenne dem. Først da kan jeg forsøke å sette ord på dem. Sette rasjonelle ord på det levde; fra indre smerte – til kognitiv forståelse. Da kan egenkroppen anerkjennes.

Refleksjon over egen erfaringshistorie kan være en avklarende prosess. Hvis vi forholder oss til at erfaringen er før ordene, så vil denne refleksjonen bidra til en aksept av det som fortelles – både fra meg selv, og de rundt meg. Den viktigste aksepten ligger imidlertid hos oss selv – at vi kan romme vår egen historie. Og tilgang til erkjennelse av egen historie er anerkjennelsen – og fortolkningen. Gjennom å anerkjenne den levde kroppens erfaringer og emosjonsuttrykk er det mulig å forstå ordene som kroppen bærer i seg.

Den viktigste aksepten ligger imidlertid hos oss selv – at vi kan romme vår egen historie.

Anerkjenn kroppens språk

For meg ble det en tankevekker å møte min egen taushet når barndommens erfaringsminner om overgrep innhentet meg i voksen alder. Minnene bodde i kroppen. De kom til uttrykk som kroppslige reaksjoner og jeg manglet et språk som kunne oversette dem og gjøre dem synlige.
Gitt at erfaringen er før-språklig og før-refleksiv så må kroppens eget språk erkjennes og anerkjennes. Kroppen har et språk uten ord som må tolkes, artikuleres og gis mening. Av oss selv. Av de rundt.

Gjennom refleksjon kommer ordene – gjennom ordene kan den usynlige gipsen på innsiden snakkes om.
Vi snakkes!