Foto: Hanne Line Wærness Mangel på tillit – mistillit – setter dype spor og kan påvirke både den fysiske og psykiske helsen. Hver dag. Hele året.
Den uforbeholdne tilliten
«Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Dette kjente sitatet fra K.E. Løgstrup løfter frem tillit som helt grunnleggende for menneskets eksistens. Alle mennesker trenger å høre til. Hver dag. Løgstrup løfter frem den gjensidige avhengigheten vi mennesker har til hverandre – rett og slett i kraft av at vi er til. Denne gjensidige avhengigheten kan sees på som et fellesskap hvor vi alle er bundet til hverandre. Som mennesker. Som medmennesker. Alle dager hele året. Vi har alle en egen verdi – og det er naturlig å tenke at det må være plass til alle i det felles skapet. Allikevel er det alltid noen som står utenfor. Noen som ikke blir møtt med uforbeholden tillit når de har med andre mennesker å gjøre. Det kan være barnet som aldri blir invitert, kollegaen som sjelden blir informert, studenten som ikke blir inkludert. Tilnærmingen fra noen som har med deg å gjøre kan sende deg inn eller ut av fellesskapet. Mangel på tillit – mistillit – setter dype spor og kan påvirke både den fysiske og psykiske helsen. Hver dag. Hele året.
Utenforskapet
Den uforbeholdne tilliten vi mennesker er født med kan utfordres i relasjoner med andre gjennom livet. Tillitsbrudd kan skape sår i oss mennesker. Sår som kanskje ikke vises på utsiden – men som er følbare skrubbsår på innsiden. Å stå utenfor når andre er innenfor kan være ensomt.
Verdensdagen for psykisk helse inviterer til felles innsats mot utenforskap og ensomhet, og oppfordrer oss alle til å lage plass. Lage plass til å ta plass. Det er mange grunner til at noen opplever at de faller utenfor det felles skapet. Diskriminering og stigma er noen grunner som trekkes frem; diskriminering på bakgrunn av eksempelvis nedsatte funksjonsevner, sykdom, kjønn, alder, etnisk opprinnelse eller seksuell identitet. Eller sagt på en annen måte – utestengelse fra fellesskapet på bakgrunn av ulikhet. Hvis vi tenker at vi alltid holder noe av en annens liv i våre hender, så utfordrer det oss alle. Hver dag. Hva er det med ulikhet og annerledeshet som gjør at den grunnleggende tilliten står på spill, som gjør at dører – og hender – lukker eller åpner seg?
Og jeg ser for meg at i noen skap er det veldig trangt med dårlig plass og lite handlingsrom. Ingen plass å gjøre av seg selv i seg selv.
Likhet og likeverdighet
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår i artikkel 1 fast at «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».
Menneskeverdet hviler i menneskerettighetene – alle mennesker har lik verdi. Sånn sett bør det være plass til alle. Vi hører alle til gjennom å være født med samme verdi og samme rettigheter.
Men hvis vi likestiller likeverd med likhet – at alle skal være like – vil det fort være slik at noen er likere enn andre. Menneskeverdet forutsetter anerkjennelse av at vi er alle ulike. Verdien av ulikheten og annerledesheten fordrer at vi tar imot alle sånn som de er. Både de like og de ulike. Både det som vises og det som ikke vises. For det vises ikke nødvendigvis på utsiden hvordan vi har det på innsiden.
Kan det å lage plass bety at vi alle må komme ut av likhetsskapet og inn i likeverdsskapet?Hvordan ser det ut i ditt skap? Et utfordrende spørsmål, kanskje. Jeg erkjenner at jeg har fortsatt mye rart i mitt skap. Noe synlig, noe usynlig, noe innenfor, noe utenfor. Og jeg ser for meg at i noen skap er det veldig trangt med dårlig plass og lite handlingsrom. Ingen plass å gjøre av seg selv i seg selv.
I andre skap kan det være altfor god plass. Det er ekko av alenehet mellom veggene, og plass til å gå seg bort i eget skap. Likhetstanken er en gulltanke – alle mennesker har lik verdi. Men ingen skap er like, og alle tar den plassen de tar. Hver på sin måte. Hver dag.
Likeverdighet forutsetter ulikhet – når vi holder noe av den andres liv i våre hender så er ofte det livet ulikt alle andre liv. Og må behandles ulikt.
Fellesskapet
Skap har mange slags dører. Svingdører. Skyvedører. Helt vanlige dører med og uten lås. Kan det tenkes at dette fellesskapet kan være et skap uten dører? At det å møte andre mennesker som likeverdige og med uforbeholden tillit er å se forbi dørene? Vi har alle noe med andre mennesker å gjøre, og holder dermed noe av deres liv i våre hender. Og det er ingen enkel sak å se inn i andres skap, hverken det som er trangt eller det som har god plass. Hvordan kan vi lage plass til ulikheten? Annerledesheten? Man blir ikke automatisk mindre ensom eller mindre diskriminert av å bli invitert inn i et fellesskap. Fellesskapet må ha blikk for at alle er ulike – og fellesskapet må anerkjenne denne ulikheten. Når tillit er noe grunnleggende som binder oss mennesker sammen, så kan mangel på tillit skyve noen ut av fellesskapet og inn i utenforskapet. Det skjer hver dag. Det vises jo ikke på utsiden hvordan man har det på innsiden. Utenforskap kommer innenfra, men kan påføres utenfra. Vi må anerkjenne alle utsider og innsider. Anerkjenne ulikheten. Verdien av å være menneske. Likeverdighet forutsetter ulikhet – når vi holder noe av den andres liv i våre hender så er ofte det livet ulikt alle andre liv. Og må behandles ulikt. Men med verdighet og tillit i den gjensidige avhengigheten vi mennesker har til hverandre.
Hvordan vil du at andre skal holde ditt liv i sine hender?
I mørket er alle katter grå. Slipper vi lyset inn i det felles skapet blir alle de ulike og unike fargene synlige. Lag plass til å ta plass. I tillitsskapet. I det felles skapet. Uten dører. Hver dag.
