Det er ikke dråpen sin feil!!!

«Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over!», hører jeg rett som det er. Jeg sier det selv når jeg har fylt livsbegeret mitt til randen. Så fullt at overflatehinnen står i bue. Ikke plass til et lite tankekjør, engang. Eller en liten hverdagstrigger.
Men det er ganske dårlig gjort å gi dråpen skylden for at det flyter over – dråpen kan jo ikke noe for at det var fullt når den kom. Den stakkars dråpen hadde sikkert de beste hensikter. Hvis jeg tenker at dette begeret er mitt levde liv, hvordan kan jeg sørge for at det alltid er plass til dråpen?

Ved alvorlige, traumatiske livshendelser i livet settes kroppen i alarmberedskap. Reaksjoner som kjemp, flykt eller frys er vanlig. Èn forklaringsmodell på disse alarmereaksjonene er toleransevinduet. Se for deg to horisontale linjer som danner en ramme – som ytterkantene oppe og nede i et vindu. Tenk deg at det er innenfor denne rammen du har din optimale fungering; det er her du har hensiktsmessige reaksjoner og handterer emosjoner på en formålstjenlig måte. Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Regulering er evnen til å handtere alarmreaksjonene på en hensiktsmessig måte, slik at kroppen går tilbake til en normaltilstand – innenfor toleransevindusrammene. Evnen til å regulere er sentral for vår utvikling. Mangelfull eller redusert reguleringsevne kan gjøre at traumatiske hendelser forblir boende i kroppen – uhandtert, over eller under karmene i toleransevinduet. Barn som utsettes for seksuelle overgrep står i fare for å utvikle en redusert evne til regulering – de havner utenfor de optimale rammene i eget vindu. Det kan medføre at kroppen er i konstant alarmberedskap – i evig kjemp, flykt eller frys.
Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg i voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet tvang seg opp til overflaten. Den lille jenta hadde gjemt seg selv et helt liv. Redd. Utrygg. Og i aller høyeste grad uregulert. Hun var i alarmberedskap 24/7, og hun levde seg ut gjennom min kropp. Å leve med alarmen på full guffe hele tiden er ikke en hensiktsmessig måte å leve med erfaringsminner på. Både den lille jenta og den store voksne blir slitne. Hudløse. Nakne. Enhver liten minnetrigger blir dråpen som får begeret til å flyte over.

Voksne som har vært utsatt for overgrep som barn kan ha dette reaksjonsmønsteret med seg hele livet. Alarmen går – hele tiden. Begeret er fullt – hele tiden.

Kroppen husker det hodet ikke har ord for. Erfaringene setter sine spor, også når det ikke finnes ord. Men disse innestengte, uartikulerte ordene – de må ut! For å gi plass til dråpen. Og når disse ordene ikke har form og lyd, er det kroppen som må forsøke å snakke. Den lille jenta sine erfaringer har vært usagte et helt liv – og har derfor blitt sittende fast i min voksne kropp. Som et beger med bulende overflatehinne – som venter på dråpen som kan få alt til å renne over. Alarm som uler og hyler. Spesielt om natten. Min redning ble hjelp til å ta kroppen min tilbake. Eller rettere sagt – hjelp til at lille meg kunne kjenne sin kropp slik at store meg kunne ta tilbake sin kropp. Vår kropp.

Toleransvinduet kan sees på som det begeret som ikke bør bli for fullt.

Lille meg havner utenfor toleransevinduet av triggere som bare hun kjenner til. Spesielt lukttriggere utfordrer vindusrammene. Store meg må tolke og forstå og gjenkjenne disse triggerne. Som eksempel har det tatt tid å forstå lille meg sin reaksjon på lukten en spesiell blomst. En lukt som gir store meg gode barndomsminner – og som i perioder kaster lille meg langt ut av toleransen. Begeret fyltes i rekordfart – uten at store meg klarte å forstå hvorfor. Et møysommelig arbeid med god støtte fra hjelpsomme vinduspussere avdekket hvilke minner denne lukten frembringer hos den lille jenta på innsiden. Og store meg forstår at det er minner som ikke gir plass til mange dråper.

Hvordan kan man møte dette på en slik måte at begeret ikke renner over hele vegen?

For meg har en forståelse for regulering og toleransevindu – mitt livsbeger – vært befriende og forløsende. Gode hjelpere har vist meg og lært meg at det er store meg som nå må trygge lille meg – hjelpe den lille jenta til å regulere seg inn i sitt toleransevindu. Handtere reaksjonene. Tåle emosjonene. Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst. Både fordi det medfører at livsbegeret ofte er fylt til randen – og fordi man som voksen må lære måter og handtere dette barnet på. Som voksen. Det er ingen enkel sak.

Å være trygg voksen i møte med et indre barn i beredskap er en balansekunst.

Gode hjelpere med en hel verdens tålmodighet har hjulpet kroppen til å våge og romme seg selv. Trygget store meg på å være den som kan regulere lille meg. Være ankret. Puste. Fortelle at triggerne kun er minner, at jeg skal hjelpe henne å stå i smerten. Si at faren er over. Leie henne inn i vindusrammen – sakte men sikkert gjøre vinduet større. Slik kan vi sammen lage plass i begeret – god nok plass til å ta imot mange dråper.

Fulle beger utfordrer både den som tar imot hjelp – og den som gir hjelp. Det krever mot å ta imot andres smerte. Det krever profesjonell tålmodighet å stå sammen i kroppserfaringer uten ord. Det krever trygghet. Da kan man lage nye erfaringer som utvider toleranserammene – og som rommer emosjonstrykket. Erfaringer som tåler at begeret renner over. Som gir en forståelse for at man kan helle av begeret for å gi plass. Erfaringer som rommer dråpen.

Så jeg holder fast på at det ikke er dråpen sin feil. Er man ikke regulert – så er begeret allerede fullt når dråpen kommer. En traumebevisst forståelse og tilnærming til smale toleransevindu har fokus på dråpen. På å regulere slike som lille meg inn i toleransevinduet sitt. Utvide rammene. Lage rom i begeret. Og det er ingen kvikkfiks.

Traumenes vesen er at de kommer igjen. Og igjen. Og igjen.
Da er det er ikke dråpen sin feil at begeret renner over.
Den kan jo ikke noe for at det er fullt når den kommer.