Det sies at et samfunn måles på hvordan det tar seg av
sine mest sårbare. De som trenger at samfunnet er der og tar imot når livet
utfordres. Det er samfunnets syretest.
Barn og unge er blant de mest sårbare i vårt samfunn. De trenger at vi ser dem nå.
Løfter blikket og ser. Ut og inn av vinduet. Det er en rettighet barna våre
har.
Samfunnet – både det globale og det nasjonale – har bestemt at barn og andre sårbare og utsatte grupper skal ha et ekstra vern, en ekstra trygghet.
Det skaker i samfunnsgrunnfjellet vårt. Det er unntakstilstand både ute og inne. En konsekvens av denne tilstanden er at de fleste av oss tilbringer mye tid hjemme. På godt og vondt. Det er bekymringsfullt hvis barn og andre sårbare grupper blir usynlige i det store samfunnsbildet, i skyggen av voksenhensyn. I den situasjonen som samfunnet er i nå – med en kollektiv nasjonal utrygghet – er barn og andre sårbare grupper avhengige av den kollektive tryggheten som samfunnet kan oppvise. Rom og vindu som var åpne er nå lukket for innsyn utenfra. Det krever at vi som sitter hjemme aktivt må se ut av våre vinduer – og like aktivt se inn igjennom vinduene til de rommene der barn og andre sårbare nå befinner seg.
Samfunnet – både det globale og det nasjonale – har bestemt at barn og andre sårbare og utsatte grupper skal ha et ekstra vern, en ekstra trygghet. Barnekonvensjonen (CRC) og konvensjonen for rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser (CRPD) presiserer at den sårbarheten og utsattheten som barn og funksjonshemmede har, må samfunnet ta inn over seg og ta på alvor. Skole, fritid og lek, hvile og rett til beskyttelse – det er noen eksempler på barns rettigheter. Nå er rammene for noen av disse rettighetene satt på vent, og aktivitetene er flyttet inn bak lukkede dører og vinduer. Vi må tørre å åpne disse vinduene. Vi trenger vinduer som er åpne og nypussede. Barn og sårbare må være synlige!
Vi kan ikke tåle at overgrep og vold skjer mer i en krisetid – konsekvensene er for store.
Hjemme skal være den trygge basen. Det vet vi at den ikke er for alle. Mange barn og funksjonshemmede utsettes for krenkelser, vold og overgrep. Hver dag. Det gjør hele eksistensen til barn og sårbare utrygg. Hver dag. Og de fleste krenkelser mot barn og andre sårbare skjer hjemme, utført av nære personer. Hver dag. Vi vet at dette skjer, og det utfordrer fellesskapet når vinduene for innsyn lukkes. Ett av fem barn har vært utsatt for vold fra foreldrene sine. Barn som utsettes for overgrep av sine nærmeste snakker sjelden om det – men blir syke som voksne. Vold, overgrep og krenkelser blir ikke avlyst i en krisetid. De skjer. Det krever en ekstra årvåkenhet fra oss som er på utsiden av vinduene og veggene, et ekstra blikk på barna og andre sårbare. Vi kan ikke tåle at overgrep og vold skjer mer i en krisetid – konsekvensene er for store.
Trygghet er en menneskerettighet som barn og andre sårbare grupper har.
Når et barn utsettes for situasjoner som er så overveldende og skremmende at de ikke har mulighet til å forstå hva som skjer, kan det utvikle et psykisk traume. Slike situasjoner kan være overgrep og vold. Barn har ikke en fullt utviklet hjerne, og det har betydning for hvordan de reagerer på stress og trusler; hjernen klarer ikke å fordøye eller sortere inntrykkene. Alvorlig stress – som trusler og overgrep – kan sette barnet og den sårbare i en kontinuerlig opplevelse av fare. I en slik situasjon er barnet avhengig av trygge voksne som kan regulere stressopplevelsen, og bidra til å fordøye og sortere de overveldende opplevelsene. Regulering kan sees i sammenheng med en type vindu som kalles toleransvinduet. Toleransevinduet er en ramme hvor barnets aktivering er optimalt, og hvor det handterer reaksjoner og emosjoner på en formålstjenlig måte. For høy eller for lav aktivering kan gjøre at barna og de sårbare havner utenfor toleransevindusrammene; i en kjemp-, flykt- eller frys-reaksjon. Barn og andre sårbare trenger trygge, modige voksne omsorgspersoner rundt seg som kan bidra til at de holder seg innenfor toleransvinduet sitt. Mangelfull reguleringshjelp kan gjøre utsatte barn og sårbare til syke voksne. Når vi vet at de helsemessige konsekvensene av å bli utsatt for vold og overgrep som barn kan være veldig alvorlige, har vi et ansvar for å pusse vinduene våre slik at vi ser ut – og kreve at vinduene inn til barn og andre sårbare er åpne.
Kan vi være enige om at denne syretesten skal samfunnet bestå?
Nasjonal unntakstilstand er en skremmende situasjon. Det medfører utrygghet –
spesielt for barn og andre sårbare grupper, og spesielt i hjemmet. De fleste
barn lever nå dagene sine i det som skal være en trygg base. Hvis det er
«hjemme» som er selve trusselen stiller det store krav til fellesskapet rundt. Trygghet
er en menneskerettighet som barn og andre sårbare grupper har. Både utenfor og
i overveldende situasjoner. Èn av barnerettighetene
– og herunder rettighetene til funksjonshemmede – er retten til at ingen skader
eller misbruker dem.
Hvis unntakstilstanden blir langvarig, vil synlige sår og skader være borte når vinduene åpnes igjen. Vi må se ut av vinduene våre – og banke på andre vindu. Vi må tåle å se det som er på innsiden. Som voksne må vi tørre å spørre, og tåle svaret – for å gjøre hjemme til en trygg arena.
Kan vi være enige om at denne syretesten skal samfunnet bestå?
