Mårrafilosofering og livsfortellinger

Livsførrtellinge og mårrakaffe

Tidlige mårra’a i enslighet på kjøkkentrappa har en egen ro.
Kaffen e varm. Lufta e mårrakjølig. Og tittingan e som vanlig spinnvill.

Rett og slett gode forhold førr litt mårrafilosofering – inspirert av terapeut Bremnes;
æ bli meir og meir opptatt av livet som det faktisk e, ikkje som det skulle ha vært.

Livet i covid har gjort nåkka med de fleste av oss. Verden e blidd både større og mindre. Tid har fådd ei ainna betydning. Når grunnfjell bli røska i, ankerfesta slit sæ og nærhet og fjernhet utfordres – da røkke livet på et vis nærmare. I denna nærheta tell livet dukke det også opp livsførrtellinge som ligg og lure. Og førr å si det sånn – førrtellinge kjæm i mange forma og farga. Da kan man finne det nødvendig å dukke litt ned i det som dukke opp om livet som har vært – og som det kunne ha vært.

Livet leves her og nu

Mett lille mantra i mange år har vært at livet leves her og nu. Kor skulle det ellers leves? Men livet her og nu e jo ikkje upåvirka av det livet man har levd før her og nu.

De fleste av oss har vel gjort ting tidligare i livet som vi ikkje syns det e særlig stas å tenke på. Du har kjent på den, du også – følelsen av u-stas?

Og mange har med sæ erfaringe fra tidligare i livet som har laga sine spor. Livet e fullt av fallgruve og snubletråda som kan forårsake skrubbsår og blåflekka. Det e fort gjort å snuble.

Æ e full av skrubbsår og blåflekka, både på innsida og utsia. Æ har påført andre skrubbsår og blåflekka både her der. Og førrtellingen bak alle dissan såran og flekkan e sånne som dukke opp når livet røkke nærmare. Og gjett om æ skulle ønske at de ikkje fantes i livet som har vært. Hverken såran, flekkan eller førrtellingen. Men nu e de nu der. Og når livet e fullt av ting som det ikkje e veldig stas å tenke på så e det en god ting at livet leves her og nu. Livet som det e, og ikkje som det skulle ha vært.

Men detta mantraet mett, ka e det egentlig æ prøve å førrtelle mæ sjøl?
E det en måte å førrtrenge livet som det va?
Prøve å unngå og omgå de livsførrtellingen som e litt ubehagelig?

Sånn sett e filosofering en fin ting, da kan man tillate sæ å grunne litt og dukke ned i ting som dukke opp. Gjønna å være opptatt av livet som det faktisk e – så kan æ røske litt i livsførrtellingen. Både de æ har erfart sjæl, og ikkje minst de som bli førrtelt av andre. De har sin form og sin farge som endre sæ i et livsløp. Førrtellinge gjør ofte det, det kjæm blant ainna an på kem som førrtæll. Sår og flekka oppleves førrskjellig førr mæ og førr dæ. Og i mett lett filosofiske hode så meine æ at vi kan utfordre livsførrtellingen vårres sånn at de ikkje bli fastlåst. Sjøl om de e ubehagelig. Eller kanskje nettopp derførr.

Let it be – eller let it go

Heile tankerekka starta med tankespinn rundt begrepet førrsoning. Om å førrsone sæ med hendelsa, folk og levd liv. Og i mett lett filosofiske hode kan utfordring av livsførrtellinge være en måte å førrsone sæ på.

Legge bak sæ det man ikkje kan gjøre nåkka med, både gjort ugjort;
Let it be.
Og det som bare tar opp plass i hodet;
Let it go.
Lennon/McCartney, Frost og Bremnes har mange gullkorn som passe i livet her og nu.

I denna store lille verden e det godt å kunne velge både nærhet og fjernhet og tid.

Livet som det skulle ha vært – eller kunne ha vært – kan høres besnærandes ut. Men førr å si det sånn – det friste ikkje.

Æ har vært der. Æ vil ikkje tellbake.

Æ velge å være her og leve livet som det faktisk e.

Kor skulle æ ellers være?