Jeg liker å tenke på livet i bilder. Som for eksempel at livet er som en vev. At den levde kroppen er som en vevstol. Og at det som veves er satt sammen av alle de fargene og utfordringene og mulighetene som kommer i vår veg. Du ser det for deg? Fint.

Jeg tenker at denne livsveven, den har vi alle. Det settes opp en renning, mer eller mindre godt forankret i vevstolen. Og stort sett så går skyttelen i veven av seg selv. Det blir noen knuter her og der, litt slakk her og litt stramt der, noen restetråder og løse trådender lett spredt rundt. Noen svarte striper og noen regnbueborder. Sånn som livet er. Ganske raust. Og noen ganger veves det små gyldne lapper som man kan ta med seg i hjertet. Du ser det fortsatt for deg? Fint.

Aksept for ulikhet

De siste årene har jeg tenkt mye på identitet og tilhørighet – at tilhørighet og det å være trygg på egen identitet, er grunnleggende for vår psykiske helse. At vi må ha aksept for ulikhet. På det å gi plass til ulike mennesker og mennesker som er ulike oss selv. På et rausere samfunn. «Vær raus», er et viktig budskap.

Men hva hvis det er oss selv som føler oss ulik? Er det mulig å føle seg ulik? Og hvis ja – klarer vi å være rause med og mot oss selv?

Det skjer innimellom at renningen i livsveven ryker. Det kan være mange grunner til det, som for eksempel at selve vevstolen får seg en trøkk. De fleste har vel opplevd det, at det knaker litt i sammenføyningene. At festene til renningen bryter sammen. Kjent på følelsen av ulik.

Når vevrenningen ryker

Jeg kan se det for meg. Min vevrenning ble kuttet i voksen alder – av skarpe erindringer om overgrep veldig tidlig i livet. Så hva gjør man da, når vevstolen kollapser i småbiter og renningen ligger som en ball? Jeg tenker at da har man flere valg. Ett av dem er å plukke sammen bitene og møysommelig sette alt sammen igjen. Alene. Eller sammen med gode hjelpere. Men dette valget fordrer en tro på at livsveven kan komme opp og stå igjen. En tro på ulikhet. Og en smule raushet i eget liv.

Erkjennelse av egen sårbarhet kan være smertefullt – men nødvendig. Vevstoler går i knas. Renninger ryker. Regnbuefarger går i grått. Erkjennelsen av at dette faktisk skjer kan være brutal, men helt nødvendig enkelte ganger. For via erkjennelsen kommer anerkjennelsen. Anerkjennelsen av egen skjevhet og knuter i veven. Anerkjennelsen av at det å føle seg ulik – er en «helt innafor» følelse. For jeg tror at i nettopp denne følelsen av å være ulik – denne følelsen av at det er knuter og skrukker i veveriet – den skal vi være stolte av. Erkjennelse og anerkjennelse av seg selv er byggesteiner i et fundament av raushet. Og trygghet.

Tilhørighet og trygghet på egen identitet er grunnleggende for vår psykiske helse. Kan en forståelse av dette være å se på vevstolen – den levde kroppen – som identitet? Og et godt fundament som trygghet? Da kan muligens renningen symbolisere tilhørighet. I sum blir dette en raus livsvev, og en meningsfull psykisk helse.

Positiv psykisk helse

En annen forståelse er et helsefremmende perspektiv, som fokuserer på mestring og velvære. I følge Antonovsky er det tre byggeklosser som må være på plass for en god helse – også psykisk helse. Det er begripelighet, handterbarhet – og mening. For meg henger disse begrepene tett sammen med erkjennelse og anerkjennelse. Vi må kunne begripe at vevstoler kan gå overende, og at renninger kan kuttes. Og vi må evne å handtere den sårbarheten og smerten som følger med at livsveven kollapser. Det er også en nødvendighet å kunne finne en mening med det som skjer; for eksempel at vevstoler og livsvever kan repareres og fornyes! Og troen på at livsveven kan fornyes, den kommer innenfra. Med støtte utenfra.

Aksept av annerledeshet forutsetter anerkjennelse av den andres ulikhet. En anerkjennelse av livsveven til den andre. Men det starter med å anerkjenne seg selv – både sin livsvev og sin ulikhet. Vi holder bestandig noe av den andres liv i vår hånd. Også vårt eget.

Finn en gulltråd

Jeg heier på at sønderknuste og skakke livsvever kan komme opp og stå. At det å være ulik er innafor – og ikke utenfor. Så kan vi forsiktig sette opp en ny renning – med bevernylonfiber og gulltråder. Sterk og skjør på en gang. Ta ny sats, trekke pusten dypt – og tålmodig begynne å høste nytt vevemateriale. For det finnes. Alltid! Og så sakte, sakte begynne å tre skyttelen. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Svart og hvitt. Regnbuefarger. Gulltråder. Livet som det er.
Det er en god tanke at den levde kroppen og livsveven er fornybar. At ting kan settes i sammen igjen, at nye veverier kan lages. Livet er sånn sett raust.

Min livsvev er fortsatt skakk. Men den vever – både nye og gamle renninger. Sorthvitt. Og regnbuefarger. Noen gulltråder innimellom. Som de fleste vever.
Og noen ganger – noen ganger veves små øyeblikkslapper som står godt for seg selv.
Eller de kan settes sammen til sitt eget bilde. Til å varme hjertet i.

Våg å legge inn en gulltråd. La den lede varme og styrke.
Hei på det ulike og unike.
Lev raust.