Forfatter: hanne.line@lyse.net

Dissosiasjon er en pussig ting. Tenk deg at minner er fortrengt i over 30 år. Tenk deg at dette er sterke minner om traumer i tidlig barndom. Og så dukker de plutselig opp og påberoper seg en plass i hukommelsen din. Det er ikke bare-bare å slippe dem til sånn helt uten videre. Det kan bli litt utakt av sånt.

Har du opplevd å møte deg selv i døra? At du opplever noe som gjør at du tenker «dette har jeg opplevd før»? Som et slags deja vu? Kjent på den litt forunderlige følelsen? Og så begynt å nøste i tankene. Hva minner dette om? Hva med denne situasjonen er det som gir denne følelsen? Og så smilt litt, og tenkt at det var et pussig sammentreff av tanker og følelser – og ruslet videre. Det har jeg også. Både kjent, smilt – og ruslet videre.

Men hva så når du opplever å møte deg selv i døra – på minner du ikke visste du hadde? Når du oppdager at du har en hukommelse i tillegg til den du kjenner?

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to «hukommelser». (På fagspråket heter det dissosiasjon – i hverdagsspråket velger jeg å bruke «ulike hukommelser»).

Den ene er den hukommelsen som jeg har hatt med meg så lenge jeg kan huske. Den som rommer alle minnene mine fra jeg var i stand til å ha minner, og frem til i dag. Det livet som man kan se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Den hukommelsen hvor hendelser og erfaringer legger seg lag på lag, og sånn sett er min «minnebok» over livet. Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.

Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.

Den andre hukommelsen er den som rått og brutalt ga seg til kjenne i voksen alder. Denne hukommelsen inneholder hendelser og erfaringer fra veldig tidlig barndom. Hendelser – overgrep – som mest sannsynlig ble fortrengt omtrent umiddelbart. Disse årene har kapslet seg inn i sin egen hukommelse (dissosiert), som forble skjult til den tvang seg fram. Siden denne delen av hukommelsen har vært skjult så lenge – over 30 år – er den vanskeligere se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Jeg kaller den barnehukommelsen.

Jeg kaller den barnehukommelsen.

Disse to hukommelsene lever jeg med. Eller rettere sagt – jeg lærer meg dag for dag å leve med dem. Barnehukommelsen lever sitt eget liv og gir seg til kjenne når jeg minst venter det.

Som her en vakker dag i vår. Solen skinte, det var godt og varmt og naturen formelig eksploderte i farger og lukter. En perfekt ettermiddag for en lang sykkeltur langs blomstrende skogsveier. En intens lukt av solvarm hundekjeks. Lukten og solvarmen hensatte meg til midtsommer på min barndomsøy. En jentunge med flagrende hår i full fart på sykkel. Herlige barndomsminner fikk frem smilet og godfølelsen. Minner hentet fra den kronologiske hukommelsen. Minneboka.

Men så skjedde det noe i kroppen min. Barnehukommelsen har tydeligvis egne assosiasjoner til dette «luktminnet» – assosiasjoner knyttet til overgrepene på min barndomsøy. Og de minnene som trengte seg frem i barneminnet er ikke av det slaget som man trekker på smilebåndet av, tenker at det var et pussig sammentreff – og så rusler videre. De er bare utmattende. De trigger reaksjoner i kroppen – det lille barnets umiddelbare og ubearbeidete reaksjoner. Minner som ikke er sortert og reflektert fremtrer som reaksjoner som ikke har en naturlig plass i det kronologiske minnet. Det lille barnets erfaringsreaksjon kommer til uttrykk i den voksne kroppen. Fight, flight eller freeze – alt ettersom.

Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre. Enkelt? På ingen måte.

En og samme situasjon kan trigge begge hukommelsene. Det er ganske overveldende. Spesielt siden jeg ikke vet når det skjer. En del av det å lære seg å leve med disse hukommelsene i utakt, er å prøve å finne ut når det skjer. Og ikke minst erkjenne at det skjer.

Å sette ord på erfaringene er og en måte å leve med utakten på. Kanskje bidra til forståelse for de usynlige reaksjonene som kommer når hukommelsene krasjer. Både til meg selv – og ikke minst de rundt meg. For det som ikke er umiddelbart synlig er vanskelig å forklare.

Sagt på en annen måte – det handler om å prøve og kjenne igjen situasjoner og hendelser hvor barneminnet tar over. Lete etter mønstre og sammenhenger. Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre. Enkelt? På ingen måte.

Det er som om biter fra mange ulike puslespill er kastet sammen i en haug. Jeg ikke vet hvor mange brikker fra hvor mange spill det er snakk om, ei heller hvilket motiv som skal materialisere seg. Jeg er ikke engang sikker på om alle brikkene er der. Eller om de skal danne et motiv. Men det er fargerikt.

Mon tro om disse to brikkene passer sammen? Skulle du ha sett – det gjorde de!

Nok en brikke på plass. Det er bare å ta tiden til hjelp.

Jeg har stor tro på det blir et bilde til slutt. Et fargerikt og fint et, faktisk!

«…fordi livet forandrer seg…»

Hanne Line – sensommeren 2016

• 

Jeg har en plass hvor tanker og refleksjoner kan være fri. Det skulle alle hatt.
Noe av det fineste med å være en plass hvor tankene kan springe fritt – er at jeg kan gi meg selv muligheten til å nå meg selv igjen. Og det kan trenges innimellom.
Som for eksempel når hele meg ikke kjennes helt hel. Når kroppen snakker i munnen på hverandre. Når levd liv i lettere utakt med seg selv gir følelsen av to skritt frem – og ett tilbake.
Da trengs det balansering. Og sånne balansekunster – de kan være fargerikt eventyrlig!
Vær med på en liten eventyrtur.

____________________________________________________

Det var en gang en levd, erfart kropp. Denne kroppen var sammenvevd av en hel haug med deler som til sammen utgjør en slags helhet. En hel kropp. I dette fargerike fellesskapet var blant annet Rød, Gul og Grønn tydelige stemmer blant alle kroppsdelene.

Rød, Gul og Grønn er en godt sammensveiset liten kroppsflokk. Til tross for at de er ganske forskjellige. Eller kanskje nettopp derfor. Rød er klok, litt streng, setter grenser og gjør fornuftige ting. Gul er tilbakeholden, litt skeptisk og snusfornuftig. Og Grønn er full full fart, kan godt finne på å ta noen snarveger – og være ganske ufornuftig.
Men de er en god gjeng. Litt sånn symbiotisk avhengig av hverandre i et elsk-hat-forhold. Som det kan være i en flokk – i en levd kropp. Det kommer godt frem når de skal ut på tur aldri sur.

Grønn har vært pjusk en stund og er i litt rusten turform. Men Grønn er utålmodig etter å sette avgårde – som for å ta igjen «det tapte». Grønn sikter mot et turmål langt borte, og tenker at det vil gi kred å komme seg helt dit. I dårlig form.
Gul ser med skepsis på Grønn, og prøver å holde litt igjen. «Er du nå sikker på at det er så lurt å legge avgårde i det tempoet? Så langt? Hva skal du der, egentlig? Du kan godt vente på oss». Gul ser på Rød for å få litt støtte. Men før Rød rekker å tenke seg om har Grønn lagt avgårde. I et halsbrekkende tempo. Rød sukker tungt, ser på Gul. «Vi får vel komme oss avgårde, vi også. Gudene vet hva Grønn kan finne på». Så Rød og Gul gir seg i veg – i sitt tempo.

Grønn farer avgårde i fullfullfart. Nyter øyeblikkets glede, og «glemmer» at formen ikke er helt som den skal. En eller plass der fremme lokker det noe. Grønn er ikke helt sikker på hva som er der fremme – men det er sikkert fantastisk! Det er bare å komme seg dit. Men etter en stund som ikke er så veldig lang blir Grønn litt usikker på vegen. Og målet. Øyeblikkets superkrefter ebber litt ut, og Grønn føler seg plutselig veldig alene. «Hvor blir det av Gul og Rød, tro? Hvorfor bruker de så lang tid?». Grønn ser seg sliten rundt. «Hvor er jeg, egentlig? Jeg kjenner meg ikke igjen. Og ikke kjennes det godt å være her, heller», tenker Grønn – og begynner slukøret å rusle sakte tilbake igjen. Kreftene er nesten oppbrukt.

Gul og Rød surrer av gårde i sitt mer bedagelige tempo da de plutselig ser Grønn komme vaklende imot seg. De iler frem og får fanget Grønn – akkurat tidsnok før bakken tar imot. De støtter Grønn mellom seg og veksler et megetsigende blikk. «Hva var det jeg sa», sier Gul – «for fort, for langt, for alene. Ååå, du skal alltid bestemme selv! Jeg hater det når du holder på sånn!». Rød ser på Grønn med et strengt men omsorgsfullt blikk. «Vi får få deg tilbake», sier Rød – «så tar vi det derfra». Gul og Rød tar med seg Grønn, holder godt i handa og rusler sake tilbake dit de kom fra. Selv om de var småsur og lettere irritert på Grønn, så sørget de for nok hvile og masse omsorg. Som man gjør i en flokk.

Grønn kom seg ganske raskt på bena igjen. Det kriblet i turfoten – igjen. «Ut på tur, anyone?». Gul himlet med øynene. Rød trakk pusten dypt, og så alvorlig på Grønn. «Har du ikke lært noe som helst av den siste utflukten din?», spør Rød. Grønn ble ettertenksom, grublet litt. Og så spørrende på Rød. Rød sukket; «Du kan ikke bare legge avgårde på den måten uten mål og mening…». «Jeg hadde mål og mening!», parerte Grønn. Rød prøver igjen; «Du kan ikke legge avgårde på den måten alene, uten oss andre. Det går bare ikke. Vi er en flokk. Du kan ikke være kropp alene!».

Grønn ser ned og så opp. «Jo – jeg har lært en ting! Neste gang skal jeg grave meg ned i tide. Og vente på dere!». Sa Grønn. Med kjærlighet i blikket til kroppsflokken sin.

Snipp snapp snute – her kunne det vært ute. Men det er det heldigvis ikke.

____________________________________________________

Moralen er…
Lytt til erfarne kroppsfolk
Hold kroppsflokken samlet
Det er ingen skam å snu og vente på resten av seg

Ha en eventyrlig, levd dag!

Se for deg en elefant. En helt alminnelig elefant. Passe stor. Passe grå. Se for deg at denne elefanten står på kjøkkenet ditt. Et helt alminnelig kjøkken. Passe stort.
Hadde du sett den? Du tror det? Bra!
La oss slå fast at en elefant på kjøkkenet – den vil vi sannsynligvis få øye på. Hvorfor er det da tilsynelatende så vanskelig å få øye på elefanten andre steder? Ser vi ikke – eller vil vi ikke se?

Det er avdekket mange alvorlige saker om overgrep mot barn og unge det siste året. Felles for mange av disse sakene er taushet. Taushet fra omgivelsene. Fra oss voksne. I åpenhetens tid er dette et paradoks når vi vet at konsekvensene av overgrep er store.
Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Alvorlige hendelser – som overgrep – kan påvirke den naturlige utviklingen av barnehjernen. Det kan bli en feilkobling mellom hjernens alarmsystem og reguleringssystem. Denne skjevutviklingen kan gi barnet vansker med å regulere erfaringer – og derigjennom reaksjoner. For barn kan det å leve i vedvarende stressituasjoner kombinert med manglende ivaretakelse i omsorgsmiljøet føre til utviklingstraumer. Overgrep kan få helsemessige konsekvenser senere i livet – både fysisk, psykisk og sosialt. De barna som ikke blir sett risikerer å dra med seg tunge erfaringer i livets ryggsekk. På et tidspunkt i livet kan den sekken bli for tung å bære. Bare tanken på at erfaringssekken kunne vært lettere hvis noen hadde tort å se – er ingen god tanke.
Et stabilt og trygt omsorgsmiljø kan imidlertid påvirke utviklingen hos barnet på en positiv måte. Nære voksne som ser og hører, ivaretar og trygger.
I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut. Hvordan kan vi da være tause?

I et traumebevisst perspektiv ser vi at konsekvenser av overgrep kan vare livet ut.

Sett i lys av nyere forskning har taushet en pris. Taushet kan gjøre barna usynlige. Slik at de ikke blir sett og hørt. Det gjør det vanskelig å fortelle om hemmeligheter. Da får de heller ikke hjelp. Til å handtere og regulere erfaringene de helst ikke skulle hatt. Det påvirker utviklingen og kan gi alvorlige konsekvenser. Både som barn, ungdom – og voksen. Det er en høy pris – som barna ikke skal betale.

Så var det denne elefanten, da. I rommet. Elefanten er det som alle vet og ser – men ingen snakker om. I dette tilfellet handler det om overgrep. Mot barn. At det skjer. Og at ingen sier noe. I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet. Og rommet – det kan være bygda, familien, nettet, den store og lille flokken. Et rom hvor hemmeligheter kan gjemmes. Hvis vi voksne ikke ser og påpeker elefanten – er det fordi vi ikke ser den? Eller fordi vi ikke vil se den? Jeg vet ikke hva som er verst. Kanskje er manglende vilje verre enn manglende evne. Men konsekvensen for barna er den samme.

I en tid hvor fokuset på overgrep er så stort, er det nesten uforståelig at elefanten enkelte steder får stå så fritt i rommet.

Motsatsen til taushet – er åpenhet. Åpne øyne og ører. En tydelig stemme. Vi voksne må se, og si ifra. Men åpenhet kan også ha en kostnad. Vi blottstiller oss, gjør oss sårbare. Vi risikerer at det blir ubehagelig å skulle se. Og snakke. Men den belastningen må vi tåle. Vi har råd til å dekke den kostnaden. Når vi vet at det i snitt tar 17 år før noen forteller om overgrep – så må kanskje noen andre enn barna se og fortelle.

Åpenhet kan derfor være forebyggende for helse og sosialt liv. Helsefremmende, rett og slett.
Åpenhet handler om å tørre å si at vi ser elefanten. Selv om det kan medføre ubehag. Jeg har valgt å være åpen om at jeg ble utsatt for overgrep som barn. Det koster. Både for voksne meg – og den lille jenta inni meg. Men voksne meg er nå rik nok til å kunne bære den kostnaden det er å være åpen. Og slik bør det være. Vi voksne må tåle denne type kostnader. Vi må tåle å si ifra. De utsatte barna tåler ikke at vi ser en annen veg.
Men – for å kunne se, må vi først tro at overgrep kan skje. Altså må vi tro, selv om det er ubehagelig. Både å tro – og å se. På den måten kan vi forebygge – gjennom å ikke slippe elefanten inn i rommet. Og hvis den først har sluppet inn, så må vi snakke den ut.

For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

Et nytt år gir nye muligheter. Til å se elefanter. Med et traumebevisst blikk.
Forskning viser at barn som utsettes for traumatisk stress – og samtidig mangler omsorgsfull støtte – kan få alvorlige vansker som de i verste fall drar med seg resten av livet. Da kan vi ikke ha manglende evne eller vilje til å se de elefantene som herjer stille rundt i norske rom.
Et betimelig spørsmål kan da være: Hvordan blir man kvitt en elefant i rommet? Passe stor. Passe grå. Som bare står der.
Det er tenkbart at elefanter er som troll i eventyret – de tåler ikke dagslys. Hold den tanken!

Åpenhet har en kostnad som vi voksne må tåle å ta. Vi har råd til den belastningen.
Tausheten har en pris som barna ikke kan finansiere. De har ikke råd til å betale.
For hva koster en elefant?
I et traumebevisst perspektiv koster den mye. Varer lenge. Og veier mye.

(Publisert i Stavanger Aftenblad 05.01.18)

Vår…
sommer…
høst…
og vinter…

Ufravikelig sammenvevd
i et nettverk
som vi
velge å kalle førr
et sammensatt hele

Men dem som blei fødd
tell livets sommer –
som brått blei livets høst –
og som har gjennomlevd
en kald, hard vinter…

E vi rede tell å gje dem en ny vår?

Hanne Line 1993

Det va en gang ett rosebed. Ett rektig flott og prektig ett, med velstelte blomster i sirlige rekker; velordna og fint. Dæm strekte sæ og briska sæ, rosen, og så sånn passelig nedlatandes på de andre – de ikkje fullt så fine blomstran. Ja, rosen væks og trives. Dæm får stull og stell, dæm bli verdsatt og respektert. Der står dem, trygt og godt, og prate store ord om vennlighet og godhet. Om kjærlighet og solidaritet. Om kor flenk og flott dæm e – hvess dæm bare hadde fådd vist det!

På ei utmark et støkke bortførr, utskjelt og førrvist, bortgjømt og glømt, sto løvetanna – tætt i tætt. Staut og stolt, men aldri verdsatt som den solstålen den egentlig e. Løvetanna e sosial, ho kjenne ingen grense. Ho ønske å vækse sæ vei overalt. Og i motsetning tell rosa, så elske løvetanna å leve ilag med andre blomstra. Ho dømme ingen, men bli ofte fordømt sjøl.

En dag va gjerdet rundt rosebedet gådd sundt; stormen hadde revet det ned. Og da rosen oppdaga at beskyttelsen dæmmes va svekka, fikk dæm nesten panikk – ka sku nu verne dæm mot alt det farlige utaførr?!
Rosen mobiliserte sett eget førrsvar – dæm røkka tettar sammen, kvessa tornan og gjor sæ klar tell å møte det ukjente utaførr – det dæm ikkje vesste ka va!

Løvetanna, derimot, ho kikka sæ førrunda omkring. Gjerdet va borte, og fristandes gromark lå åpen. Nysgjerrig som ho e, løvetanna, vaks ho sæ vei mot det nye; hagen, rosebedet.
Storligen førrbausa over alt det ho så, tenkte ho at «her som det e så fint og flott, her må det være trygt og godt å leve!». Og ho vaks sæ videre – førrventningsfull og spent.

Men ting e ikkje bestandig det dæm gjer sæ ut førr å være. Førr hagen som så så innbydandes og fin ut fra utsida, og rosen som sto der så stolt og fin; når løvetanna stakk hauet inn og ville hilse på, da briska dæm sæ i all si overlegenhet.

Blenda av fasaden, stoppa av tornekransen, blei løvetanna kontant slådd tellbake. Jaga ut på marka igjen av steile rose som ikkje såg muligheten dæm ga ifra sæ; et fargerikt fellesskap på tvers av grensan, samarbeid og bytte av erfaring.

Skuffet og lei sæ ga løvetanna etter førr overmakta. Ho bøyde hauet og trakk sæ tellbake tell utmarka si. Visjonen om ett nytt og bedre vekstfelt blei brått viska bort. Bare drømmen va igjen. Drømmen om et liv blant de verdsatte og respekterte. Blant de godtatte.
Og ho tenkte at «…kanskje en dag får vi komme inn, får vi vækse ilag med dæm, de andre. Det bli kanskje den dagen dæm skjønne ka dæm skyv ifra sæ, den dagen dæm skjønne ka dæm gjer avkall på…»

Hanne Line 1991

Har du tenkt på, i dine mørkaste stunde,
at det bestandig fins en bortgjømt vei opp,
at uansett, når du kanskje helst ville blunde,
så e det en liten, smal sti som går tell topps

Du veit, når motgangen væks dæ over haue
og dagen i mårra ser ut som et høgt, stort fjell
der bergveggen røyse sæ svart og bratt i dett øye,
så e der alltids en bergnabb du når tell

Og sjøl om nabben ligg bortvendt og i skyggen
og du ikkje ser han fra akkurat der du står
så e det nok at du rette dæ litt i ryggen –
så får du inn lyset fra en ainna kant enn i går

Ett lite skritt, bare, og vinkel’n bli en ainna
enn den du trudde va den einaste som fans
førr at du glømte, midt i dine tunge tanka,
at lyset tross alt har en heilt særegen glans

Det er mye lettar å se de mørkaste nyansan
og heller velge mellom svartare og svart,
enn å bruke de viktigaste, innebygde sansan
som tross alt kræv av dæ at du e nødt å tenke klart

Og det e lettar å lukke øyan og bli med strømman
som fær førrbi, og tell å begynne med virke trygg,
enn å våge å stå fram med alle de innerste drømman
som gjør at du må vise dett ansikt, rette rygg

Skal vi være så redd at folk skal se oss
sånn som vi innerst inne egentlig e
at vi glatt kapitulere og ikkje tørr å sloss
førr de tingan som vi meine e viktig å se

Hvess du kan stå imot de verste vindan
tell dem løye, som solbris i fra sia
så prøv å husk at også på de høgste tindan
vil bestandig stormen gje sæ litt, med tida

Så sjøl om livet mange ganga kan være traurig og tungt
og tankan plage dæ og vinden i dæ riv,
så husk at det e nu du må tenke dæ om – ta det lungt:
Ta vare på dagan dine, de e dett liv!

Hanne Line 02.07.1990

Rett som det er leser og hører jeg at det er så viktig «å finne barnet i seg». Underforstått at vi alle har noen barnlige sider i oss som vi er klar over, og kan forholde oss til. Være litt Pippi eller Espen Askeladd. Aktivt og nysgjerrig lete oss frem til disse sidene i oss, og bruke dem rasjonelt. Jeg leser og hører dette som noe uttalt positivt. Å finne barnet i seg er virkelig noe å glede seg over! Det er jeg helt enig i.
Å plutselig møte barnet i seg – kan derimot by på utfordringer.

Barn har en naturlig utvikling av sine følelser og reaksjoner i takt med at hjernen utvikler seg. Reptilhjernen (sansehjernen) gjør at vi blant annet oppfatter fare, og er helt nødvendig for at vi skal overleve. Ved en antatt fare sender reptilhjernen alarmsignaler til følelseshjernen, som øker aktiveringen i kroppen og gjør den klar til å handle. De vanligste handlingsalternativene er kjemp, flykt eller frys. Etterhvert utvikles også tenkehjernen som gjør at man kan gjenkjenne situasjoner, tolke dem som ufarlige – og på den måten signalisere til følelseshjernen at «faren er over». Når faren er over, senkes aktiveringen. Alarmen slås av, og kroppen faller til ro.
Alvorlige livshendelser i hjernens utviklingsperiode kan imidlertid forkludre tilkoblingen av tenkehjernen hos barnet. Alarmen går hele tiden. Det er mangel på sammenheng. Og regulering.

Små barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan ha dette reaksjonsmønsteret – denne mangelfulle koblingen som skal regulere følelsesuttrykkene. Verden blir ubegripelig. Og uhåndterbar. I verste fall tar det lille barnet med seg disse uregulerte følelsene videre i livet. Hele livet. Barnets levde erfaringer kommer til uttrykk i en voksen kropp. Og når man snakker om å finne barnet i seg – så er det ikke dette barnet man ønsker å finne. I store deler av mitt voksenliv visste jeg ikke engang om dette barnet.

Jeg møtte det utsatte barnet i meg for noen få år siden. Eller kanskje hun møtte meg? Uansett – det var et kaotisk og smertefullt møte. Den lille redde jenta ga seg til kjenne. Hun så meg rett inn i hvitøyet med et skremt blikk – og alarmen i henne gikk 24/7. Det var mye kjemping og flukt. Veldig fysisk. Natt etter natt. Og dag. Det tok lang tid å forstå at det var det lille barnets levde erfaringer som spilte seg ut i min voksne kropp. «Lille meg» hadde ikke koblet på tenkehjernen. Reptilhjernen sendte kontinuerlig alarmsignaler til følelseshjernen.
Hvordan skulle «store meg» forholde seg til det smertefulle kaoset «lille meg»? Det som skjedde var jo ikke til å begripe! Men så – sakte, sakte – vokste den frem. Erkjennelsen.
Gjennom å akseptere at dette ikke er en kamp som en av oss skal vinne. Eller kan vinne.
Gjennom å godta at smerten og kaoset er der – og det er bare jeg som kan rydde. Eksempelvis gjennom å klare å sette rasjonelle ord på det som skjer. Gjøre emosjonstrykket om til språk. Det gjør det kanskje mulig også for de som er rundt å forstå det som ikke er umiddelbart synlig. At den lille er der. Med sin uttrykksform. Sitt kaos.
Erkjennelsen av at dette er en del av meg – den satt langt inne. Men det gjør smerten og kaoset litt mer begripelig.

Ut av kaos kommer orden, sies det. Jeg er ikke helt sikker på om lille meg er helt enig i det. Men vi har i hvert fall funnet hverandre. Og det må håndteres.

Min viktigste ryddehjelp for å håndtere kaoset ble – etter hvert – anerkjennelse. Anerkjennelse av store lille meg. Gjennom å anerkjenne denne levde kroppens erfaringer kan store meg forsøke å nærme seg lille meg. Store meg har en vel utviklet kobling til tenkehjernen. Jeg kan rasjonelt forklare hvorfor ting skjer, hva som trigger og forstå når faren er over. Sakte, sakte kan jeg prøve å integrere det lille barnets reaksjonsmønster i mitt voksne. Gjøre det håndterlig. Og samtidig fortsatt bli satt helt ut når reptilhjernen fyrer løs. Igjen. Med høy alarmberedskap og smerte og kjemping og flukt. Men nå kan jeg begripe reaksjonsmønsteret – selv om det til tider er veldig utmattende.

Den lille jenta inni meg kan ikke regulere følelsesuttrykket sitt, hun trenger hjelp til å håndtere det. Av store meg.
Enkelt? På ingen måte. Det er store meg som må ta denne nødvendige men uplanlagte reisen. Samtidig kan jeg ikke gjøre denne reisen alene. Det er til tider en fulltidsjobb å håndtere ubalansen i følelsesuttrykk mellom store meg og lille meg. Gode hjelpere er sentrale i et terreng uten kart og kompass. Som loser og stabbesteiner og fyrlykter er de der. Sikkerhetsnettet. Tryggheter i utryggheten på denne viktige reisen fra kaos via erkjennelse mot anerkjennelse.
For i anerkjennelsen ligger også forståelsen. Den rasjonelle forståelsen av den irrasjonelle frykten. Det er ikke lenger noe å frykte. Sier min tenkehjerne. Til reptilhjernen.

Erkjennelse og anerkjennelse. Det har vært forløsende for meg. Kanskje kan det være det for andre, også? Denne reisen gjør det ubegripelige begripelig. Og det uhåndterbare håndterbart. Det åpner for en opplevelse av sammenheng. Som kanskje en dag – på en god dag – gir mening. Møte et skremt blikk med et trygt blikk. Det gjør det mulig å både finne og møte barnet i meg. Være litt Pippi og Espen Askeladd. Og lille meg. Samtidig.

Så vi rusler videre i livet, store lille meg. Erkjent og anerkjent. Av meg. Det er det viktigste. Jeg forsøker å være den store som kan hjelpe den lille å regulere. Forvisse om at det bare er falsk alarm. Igjen.

Faren er over. Sier store meg. Jeg hører deg. Sier lille meg. Så bra – da kan vi høre sammen.

Og sakte men sikkert nærmer vi oss hverandre. Store lille meg. Samregulerer hverandre. Jobber mot kaosorden. Og DET er noe å glede seg over!