Kategori: Nye ord

Noen ord kan gjenbrukes. Spesielt de ordene som knytter seg til erfaringer og opplevelser som gjør inntrykk. Og setter avtrykk. Disse ordene her er noen omformulerte og noen nye ord. I en ny sammenheng. Men erfaringene er de samme. De er bare blitt nye.

Det har vært en tid med litt mange mandager. Eller rettere sagt – en tid med litt for få netter. Eller…det har jo vært mange netter. De er bare så vanskelig å få has på når de leker gjemmeleken og ikke lar seg fange. Hvordan blir nå dette? Altså – en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager. Som mandager. Noe sånt. Point taken.

…en tid med litt for mange for få netter gir mange rare dager…

Jeg lærte en gang i tiden at «den som ikke har nattero – får ikke dagen god». Den lærdommen er etter hvert høyst erfaringsbasert. Og jeg vet at vi er mange som kaver om natten. Av ulike årsaker. Og hvorfor man kaver om natten er egentlig ikke så viktig. Det som blir viktig for meg er en forståelse når dagen ikke er god. En forståelse fra verden rundt når huden ligger alle andre plasser enn på kroppen. Når man er så mangelpåsøvnsliten at det svir i nervecellene. Når man blir litt lett og tung i hodet – samtidig. Litt sånn gassballong og glava på èn gang. Fascinerende følelse, egentlig, når jeg tenker meg om. Tung-lett-lett, tung-lett-lett…kroppens egen valsetakt. Litt svimlende. Og hudløst.
Men det som er betryggende er at det er en hel haug av oss som innimellom og til stadighet går rundt i denne tilstanden. Og ser helt vanlige ut. Hudløse og nakne. Både innimellom og til stadighet.

Lasso. Jeg går for lasso.

Et samisk ordtak sier «Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer». Det er vakkert sagt! Og så fullt av håp og tro på at lyset finnes! Til og med nordnorske sommernetter kan ha et mørke i seg. Selv om det er lyst. For også lyset kan lage skygger som mørket kan gjemme seg i. Men hvis nå denne natten blir så lang at dagen aldri kommer…hva da? Kan den fanges, natten, og holdes fast? Settes i tjor?
Jeg ser for meg en kveil med lys og varme. Passe lang. Passe tung. En nattfangelasso. Ta opp kveilen, kjenne tyngden i hånden. Finne balansen i kroppen. Sette lassoen i god bevegelse – mot natten. Slippe tauet, og kjenne det gode rykket i andre enden når det er fangst. Nettene kan fanges – og gjerdes inne. Og dagene, dagene kan løpe frie og ville og yre rundt og eie verden. Bygge hud. Styrke nervetråder. Fange luft. Jo – jeg ser for meg at det kan gjøres på den måten.

«Natten er aldri så lang at ikke dagen kommer»

Etter en særdeles søvnfattig periode blir i alle fall jeg særdeles naken og sårbar. Nå går det heldigvis mot lysere tider. Den tiden da grensen mellom natt og dag viskes ut. I alle fall i teorien. Og teori – det skal man ikke kimse av. Det har jeg lest!
Nei, takke seg til netter som har slitt seg og dager på styr – da kjenner man i hvert fall at man lever! Sånn på ordentlig.
For det er en tid for alt. Mørke tider og lyse tider. For dager som skal leves og for netter som skal fanges. Og temmes! Kanskje må jeg lære meg noe helt nytt? Som å kaste lasso? Lasso. Jeg går for lasso.

(Og så må jeg jo bare få sagt at det er jo ikke mandagene sin feil, stakkars – de kan jo ikke noe for at de er mandager!)

Denne teksten er et forsøk på å sette ord på det som er vanskelig å sette ord på. Prosesser som foregår på innsiden, og som ikke er umiddelbart synlige på utsiden.
Daglig uro. Høye skuldre og kort pusting. Nattlig uro. Mareritt og intervallsoving.
Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp. Og vi er mange med spor på innsiden. Jeg har et håp om at disse sporene blir sett, anerkjent og tatt på alvor.
Å sette ord på er ingen enkel greie. Denne teksten er derfor ramme alvor.

Store lille meg er min måte å forsøke og sette ord på og forstå min levde erfarte kropp. At jeg er sammensatt av ulike hukommelser. Vàr for en rekke triggere. Minner som fortsatt ikke er avdekket. Og en kropp som sakte men sikkert blir integrert i seg selv. Og som fortsatt innimellom er helt desintegrert. Kort sagt er det min beskrivelse av den plassen det utsatte barnet tar – og må ta.

Lille meg er den utsatte jenta på 3-6 år som fortsatt raser rundt inni meg – med reaksjoner og emosjoner deretter.

Lille meg er avhengig av at store meg har tid til henne – ser henne – gir henne rom. Hun er avhengig av at store meg klarer å regulere dagene slik at ting og tanker kan ryddes unna på dagtid. Dager som er for fulle – som ikke ryddes – fører ofte til nattarbeid. Uten ekstra betaling. Ingen tariffavtale.

Jeg og natten er ofte ikke venner. Rettelse – mørket i natten og jeg er ofte ikke venner. Inne i natten lurer minner jeg fint kunne vært foruten. Fornemmelsen av at det er noen i rommet. Følelsen av å bli trykket ned i madrassen. Panikken av å ikke få puste. Hånden over nese og munn.
Natten rommer fortsatt mye. Kroppens reaksjon når mørket tar plass er frys. Eller kamp. Det kommer litt an på hvor stor den lille er i mørket. Treåringen går i frys. Seks-syvåringen kjemper! Men redde – det er de begge.

Lille meg vet derfor veldig godt hvordan hun skal få oppmerksomhet fra store meg. Det er bare å ta meg der jeg er mest sårbar. Om natten. En nattlig samtale- og situasjonslogg over et par uker for litt siden kunne sett omtrent sånn her ut:

Jeg har lagt meg og slått av lyset. Finner en slags nattero i ensligheten. På tur inn i en nattlig døs kommer lille meg snikende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?», sier hun. «Ja», svarer store meg – «det er jeg sikker på. Gå og legg deg.» «Javel, da så», sier hun lille. Og så sier hun ikke mer den natten. Men natteuroen er vekket. Jeg snur meg på andre siden.

Uken etter kommer hun igjen smygende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?». «Ja, det er jeg sikker på», svarer store meg. Og tenker at dette begynner å bli litt slitsomt. Det er ingen i rommet. Det er lenge siden det var noen i rommet! Jeg prøver igjen å finne vegen inn i døsen.
«…er du HELT sikker på at det ikke er noen i rommet…?». Game over. Nå er det en fornemmelse i rommet. Natta er over. Det hjelper ikke å snu den andre siden til. La det bli dag!

Dagen etter kvinner store meg seg opp. «Hør her, lille venn. Jeg vet at du er urolig for at jeg er urolig. Jeg legger meg helt flat og skal virkelig skjerpe meg. Jeg skal se deg! Være der. Høre deg. Holde deg. Ok? Fint! Det er nemlig direkte kontraproduktivt å holde meg våken om natta hvis du vil ha oppmerksomhet på dagen. Det virker mot sin hensikt. Kan vi være enige om det? Ja? Fint!».

Omtrent sånn kan det høres ut på innsiden. Det ble rolig. Denne gangen også. Helt til neste gang. For det kommer alltid en neste gang. Det er traumenes vesen, de er der enten man vil eller ikke. Med mye hardt arbeid kan de heldigvis legges lavt i terrenget, nesten som en lett kløe. Og så popper de plutselig opp av en lukt, en lyd, en stemning, et ord, et bilde. Krever plass, holder nattlige samtaler og skriver logger. Holder sporene varme. Sånn er det. Det er levd liv. Uten tariffavtale.

Sporene etter overgrep sitter i lenge. Noen er tydelige utad. Andre er utydelige – både innad og utad. Men de er der. Og uten de sporene – så hadde ikke vi vært den vi er. Du er jo deg. Og jeg er jo meg. Store lille meg. Og takk for det!

Så jeg retter ryggen, møter mitt eget blikk og nikker gjenkjennende. Og håper at ryggretten og gjenkjennelsen kan bidra til at også andre med spor kan møte sitt blikk. Og holde det.

Levde kropper med spor og avtrykk og inntrykk må anerkjennes. Det er ramme alvor!

(Jeg reiser fortsatt – 2020)

————————————————————-

For rundt fem år siden begynte jeg på en reise. Da tok jeg endelig imot den billetten som ble tilbudt meg. Og jeg sier endelig, for denne reisen kunne sikkert ha startet før. Men jeg måtte bli nedsotet nok til å miste sikten i eget liv. Dårlig sikt gir lite oversikt. Skranten utsikt. Og mangelfull innsikt. Men når «billettkontoret» antydet at jeg var utbrent – så kjente jeg at det protesterte i hele meg. «Jeg er ikke utbrent!». Det bare kjentes slik ut. Men hvorfor fremsto jeg som utbrent uten sikt? Det har jeg brukt mesteparten av reisetiden på å få innsikt i. Jeg har rett og slett pusset noen vinduer.

En klok mann – Arnfinn Fiskå – sa en gang at helse- og sosialarbeidere kan ikke bli utbrente. Da er det ingenting igjen. De må brenne. Men enkelte ganger kommer det litt lite luft til flammen. Da soter det – men det brenner.
Jeg har overført dette til eget liv. Jeg kan ikke bli utbrent. Da er det ingenting igjen. Jeg må brenne. Men jeg skal innrømme at det har vært lufttomt innimellom. Da blir jeg nedsotet. Ikke utbrent. Jeg brenner fortsatt. Men med soting blir vinduene ganske ugjennomsiktige.

Men den (erkjennelsen) åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft.

For å få utsikt må man ha innsikt. Underveis på denne reisen min har jeg gjort noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen er at konsekvensene av overgrep tidlig i livet sitter i kroppen – også sent i livet. Og at disse konsekvensene ikke er umiddelbart synlige – for hverken meg selv, eller andre rundt. Det er ingen enkel erkjennelse. Men den åpner for forståelsen av at disse konsekvensene, de handler ikke om utbrenthet. De handler om en flamme på full guffe – uten tilgang på frisk luft. Du ser det for deg? Nedsoting på 1-2-3.

Erkjennelsesreisen har vist meg at jeg har mange vinduer i livet mitt. Vinduer med minst to sider. Og vinduer, de gir både utsyn og innsyn – når man kan se igjennom dem. Og det er slettes ikke sikkert at man liker det man ser. Hverken innover eller utover. Men innoverblikk gir utoversyn. Jeg har på denne reisen valgt å være åpen om at jeg har vært utsatt for overgrep som barn, og at det har følger langt inn i voksenlivet. Via åpenheten har jeg tilegnet meg nye erfaringer og ny kunnskap – som igjen skaper ny forståelse. Som kunnskap om toleransevinduer. Og forståelsen av hva som skjer hvis de ikke blir pusset. Eller regulert, som det også heter.

Men det å sitte innestengt i seg selv bak nedsotete vinduer er ikke bra. Da blir det lite luft til flammen. Så hvordan få flammen til å brenne renere? For brenne, det må det jo.
Nedsotede toleransevinduer gir ikke sikt i noen retninger. Jeg liker å tenke at den billetten jeg tok imot for fem år siden også ga meg tilgang til pusseklut og vindusvask. Men at det å faktisk pusse disse vinduene, det måtte jeg gjøre selv. En skittjobb. Jeg bare sier det.

Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar.

Disse små åpne gløttene som åpenbarte seg etter mange runder med pusseklut – de åpnet bokstavelig talt til ny utsikt. På godt og vondt. Jeg har blitt oppmerksom på mine vinduer – og på andre sine vinduer. Og jeg har innsett at noen av disse vinduene – de kan det gjøres noe med. Punkterte og knuste vinduer kan skiftes ut. Skakke vinduskarmer kan repareres. Vindusruter kan åpnes helt opp for gjennomlufting. Vindusflater kan kles igjen. Og noen vinduer – de kan rett og slett bare kastes. Med eller uten sot. Det er en god åpenbaring. Smertefullt – men godt. Men kanskje er den viktigste erkjennelsen at gjennom å se innsiden av meg selv fra utsiden – så er det også helt innafor å være sårbar. Det koster å pusse sot. Når vinduene blir åpne så kan andre se meg. Også den sårbare, nakne meg. Men kan det ikke også være sånn at det å være synlig sårbar – også kan være en styrke? Jeg velger å tro det. Så jeg tar frem pussekluten, trekker pusten og lager stadig større utsyn – og innsyn. Det må jeg tåle.

Ikke alle reiser er planlagt. Men alle reiser åpner for nye muligheter – og reiseerfaring. Denne reisen tar den tiden den tar. Jeg skal tåle det. Billetten jeg tok imot er slitt i kantene, men den har vært gull verdt! Og som pusseklut – helt uvurderlig.
På denne reisen har jeg fått mer kunnskap. Det gir rom for handling på en annen måte enn før. Som å pusse vinduer for innsyn og utsyn. En visshet om at jeg ikke er alene om disse erfaringene. Og jeg tåler å si at konsekvenser om overgrep – det må vi snakke høyt om. Det må tåles og settes ord på.

Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det.

Vinduspuss har aldri vært min favorittsyssel. Det er stort sett noe jeg gjør fordi jeg må. Men denne reisen – med pusseklut – har vært en fascinerende reise. Jeg er ikke utbrent. Jeg brenner som bare det. Flammen går fortsatt litt opp og ned. Den soter når jeg glemmer å slippe til luft. Men jeg puster. Og har pusseklut!

Vold og overgrep mot barn er en alvorlig sak. Veldig alvorlig. Og dessverre – noe som skjer hver dag. Tallenes ubehagelige tale viser et omfang av overgrep og vold som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Det er direkte uforståelig. Og nesten utålelig. For konsekvensene er så store. Men vi må forstå det. Og vi må tåle det. Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Hver dag. Alle dager. Er du med?

Tall fra politiets strafferegister viser at i årets åtte første måneder ble det anmeldt overgrepssaker mot 1372 barn. Det er 5,67 nye barn hver dag. Hver dag! Deler av denne store økningen gjelder overgrep på nett. Men tallenes tale viser at omfanget er minst like stort også på mer «analoge» arenaer. I følge BUFdir har 15% av jenter og gutter vært utsatt for overgrep før fylte 18 år. I barnehage, skole og fritid. På hjemmebane. På bortebane. Egentlig overalt hvor barn oppholder seg. Hver dag. Hele året. Det gjør meg opprørt. Hudløs og sårbar. Og opptatt av «hver dag».

«Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem»

Nittende november er det Verdensdagen for forebygging av vold og overgrep mot barn. Verdensdager kan være en fin ting, det er dager da hele verden fokuserer på en og samme sak. Noen ganger ganske planlagt. Verdensdagen setter et globalt fokus på et globalt problem – vold og overgrep mot barn. Og den løfter frem forebygging som sentralt i kampen mot overgrep. Men hvordan forebygger man globalt – slik at det virker lokalt?
En grunnleggende menneskerettighet er det ukrenkelige menneskeverdet, som en universell rettighet. Det gjelder både barn – og voksne. Barnekonvensjonen fokuserer på barnets særskilte rettigheter. Som for eksempel artikkel 19 som sier at «Alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Det er en sak for en verdensdag. Og en selvfølgelig rettighet i Norge. Men Norge – ett av verdens beste land å bo i – fikk i juni i år kritikk fra FNs barnekomitè. Kritikken gjelder brudd på flere av rettighetene i Barnekonvensjonen. Ett av punktene er at Norge ikke tar vold og overgrep mot barn alvorlig nok, blant annet på forebygging og tiltak på lokalt nivå. Det er alvorlig. Da trenger vi en verdensdag som løfter frem forebygging av vold og overgrep mot barn. Og en barnekomitè som gir global kritikk og påpeker nasjonal lokal svikt. Hver dag.

Verdensdager har en slags storhet med seg. Det har hverdager også – de har sin egen storhet. Hverdager er forutsigbare på den måten at de er der hele vegen. Uten at vi planlegger det. Og det er i hverdagen at forebygging må skje. Planlagt forebygging fra det formelle Norge lokalt. Og den hverdagslige forebyggingen fra det mer uformelle nettverket.
Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag. Konsekvensene av overgrep er så store at vi ikke har råd til å la være å se det.
Forebygging handler om å tåle og se, tørre å si ifra, våge å handle. Det må skapes trygge rom for å snakke – verktøyene finnes. Barn som blir utsatt for overgrep har økt risiko for helseutfordringer på mange områder senere i livet. Den levde kroppen husker på sin måte, og disse minnene kan komme til uttrykk på så mange måter i voksen alder. Derfor er forebygging så viktig. Og derfor må vi klare å sette ord på det utålelige.
Gevinsten kan være barn som ikke blir utsatt, som slipper belastningen, som ikke får livslang skade.
Gevinsten kan være små som får fortsette å være små når de er små – og som kan vokse opp og være bare store når de blir voksne. Hverdagen er full av voksne som bærer med seg det utsatte barnet. Hver dag. Resten av livet.

Det ufattelige omfanget av overgrep skjer. Hver dag. Men det må aldri få bli en hverdagssak. Selv om det skjer hver dag.

Tallenes ubehagelige tale viser et omfang som er så stort at det nesten ikke er mulig å forholde seg til. Og det er kanskje en måte å holde det ut? Å ikke forholde seg til det – ikke tåle det?
Jeg vet hva det vil si å leve med kostnaden. Hver dag. Jeg kan ikke la være å forholde meg til det. Det blir en del av hverdagen. Jeg tåler det. Men det må aldri – aldri – bli en hverdagssak. Derfor må forebygging av vold og overgrep være hver dags sak.

Kampen mot overgrep er alle sitt ansvar. Din kamp. Min kamp. Det skal aldri være barnet sin kamp.
Er du fortsatt med?